Psyvariar 3

Det finnes spillserier som hele tiden utvikler seg for å holde seg relevante for tiden. Og så finnes det serier som nekter å inngå kompromisser, og som tviholder på en designfilosofi som er så nisjepreget at den nesten føles provoserende. Psyvariar 3 tilhører sistnevnte kategori. Med seriens unike beitesystem er det en eksplosiv bullet hell-tittel for folk som vil danse millimeter fra katastrofen og kjenne adrenalinet pumpe helt ut i fingertuppene!

Grazing, det stemmer. Eller summende, hvis du foretrekker det. Det er et spillsystem der du får poeng og går opp i nivå ved å fly så nær fiendens prosjektiler som mulig uten å bli truffet. Når du går opp i nivå, blir du midlertidig uovervinnelig, noe som åpner opp for en kaotisk dødsdans der du prøver å overleve en byge av fiendeangrep samtidig som du kommer så nær kulestormene som mulig, slik at du kan slippe løs enda mer død og ødeleggelse. Det hjelper at skipets treffkasse er ekstremt liten. Hvis du derimot prøver å spille Psyvariar 3 som et mer tradisjonelt skytespill der du holder deg på trygg avstand fra fiendens ild, vil du ikke holde ut lenge. Resultatet er et romskytespill som mer enn vanlig fletter risiko og belønning sammen til noe som føles veldig unikt og nyskapende for sjangeren.



Men førsteinntrykket er... ikke så bra. Psyvariar 3 er ikke et visuelt tiltalende spill, for å si det diplomatisk. Du kan også si at den gjenværende potetsekken bakerst i skapet sannsynligvis ser bedre ut. Grafikken er en slags retroinspirert 3D med et plastisk preg som skriker generisk romskytespill. Jeg liker heller ikke at bakgrunnen ruller i 180 kilometer i timen, med massevis av detaljer. Ved et raskt blikk er det vanskelig å se hva som faktisk bare er en del av bakgrunnen, og hva som er ting du aktivt må unngå. Shoot 'em ups er tross alt avhengig av raske reflekser, og da er det en kardinalsynd å la skjermen være så overlesset med rot. Fiendenes design er også nesten smertefullt sterilt og anonymt, med horder av skrapmetall. Det samme kan sies om det elektroniske lydsporet, som på ingen måte er elendig... Det er bare der, helt upersonlig og meningsløst, og jeg synes det er vanskelig å skille det ene sporet fra det andre.

Jeg høres kanskje unødvendig gretten og negativ ut her. Men til tross for mine forbehold er Psyvariar 3 på ingen måte et dårlig spill. Styrken ligger i spillets gameplay, der beitemekanikken på sitt beste skaper en nærmest hypnotisk flyt som det er vanskelig å rive seg løs fra. Til å være et skytespill har utviklerne også kastet inn ganske mange spillmoduser. I tillegg til Arcade-modus finnes det Arrange Mode (en litt enklere, alternativ versjon av Arcade-modus), Mission Mode (rundt femti forskjellige oppdrag å fullføre... eller overleve!), Caravan Mode (jakte på highscore), Endless Mode og en treningsmodus.



Det er med andre ord nok å sette seg inn i for de som blir hekta.

Psyvariar 3 er et nisjespill innenfor en allerede nisjesjanger. Dette er en tittel som vet nøyaktig hvilken målgruppe den henvender seg til: den typen shoot 'em up-entusiaster som forelsket seg i de gamle Psyvariar-spillene som kom rundt årtusenskiftet, og som har ventet på et nytt shoot 'em up med det samme superaggressive gameplayet siden den gang. Hvis du tilhører denne smale målgruppen, er Psyvariar 3 både jul, eid og hanukka. For alle andre kan det virke som en sekk med poteter.